Johan Halvorsen
(geb. Drammen, 15. März 1864 – gest. Oslo, 4. Dezember 1935)

Bergensiana
Rokokovariationen über eine alte Bergenser Weise

 

Vorwort
Mag Edvard Grieg sie hinsichtlich ihrer Bekanntheit auch alle in die zweite Reihe verweisen, für ein so vergleichsweise bevölkerungsarmes Land wie Norwegen bleibt eine stolze Liste namhafter, auch überregional bekannter Komponisten für die interessierte Musikwelt übrig: Svendsen, Sinding, Bull, Nordraak, Grøndahl und schließlich Halvorsen, um nur die wichtigsten aus dem 19. Jahrhundert zu nennen.

Johan Halvorsen wird 1864 im norwegischen Drammen geboren, seine musikalische Laufbahn beginnt im Alter von etwa 15 Jahren in Kristiania (dem heutigen Oslo), wo er zunächst zum Militärmusiker ausgebildet wird. Seine Vorliebe aber gehört der Geige- nicht eben das Paradeinstrument der Militärmusik-, und so verlässt Halvorsen nach einem Jahr die Armee und schlägt sich als Geiger in verschiedenen kleinen Ensembles durch.

1884 beginnen für ihn die "Wanderjahre", in denen er sein Musikstudium fortsetzt, zugleich aber auch als Violinist und Violinpädagoge tätig ist. In chronologischer Reihenfolge werden Stockholm, Bergen, Leipzig, Aberdeen, Helsingfors (Helsinki), Sankt Petersburg (hier Violinstudium bei Leopold Auer), Berlin und Lüttich angesteuert. In kaum einer Stadt hält sich Halvorsen jedoch viel länger als ein Jahr auf. Erst 1893 folgt eine längere sesshafte Phase: Halvorsen wird Kapellmeister am Theater "Den Nationale Scene" in Bergen, dem ältesten Nationaltheater Norwegens (unter einem anderen Namen 1850 von Ole Bull gegründet). Halvorsens Karriere als Geiger ist mit der Übernahme dieser Stellung quasi beendet, doch der Umgang mit dem Orchester inspiriert Halvorsen, nun auch mit eigenen Kompositionen an die Öffentlichkeit zu gehen. Es entstehen die ersten Schauspielmusiken und Orchesterwerke, u.a. der populäre "Bojarernes Indtogmarsch" (Einzug der Bojaren).

1899 wechselt Halvorsen zum neu gegründeten Nationaltheater nach Kristiania (Oslo). Sein sicheres Gespür für die Orchesterklangfarben machen ihn nicht nur als Kapellmeister bald überregional bekannt, auch mit eigenen Kompositionen tritt Halvorsen von nun ab immer häufiger in Erscheinung. Drei Jahrzehnte lang hat Halvorsen die musikalische Leitung des Theaters und avanciert zum bekanntesten Dirigenten Norwegens. In dieser Zeit entstehen zahlreiche Schauspielmusiken und mehrere große Orchesterwerke, darunter drei Symphonien.
Als Halvorsens musikalische Vorbilder werden Grieg und Svendsen gehandelt, nicht zuletzt durch die Verwurzelung mit der norwegischen Volksmusik, die bei allen dreien in den Kompositionen ihren Niederschlag findet. Mit Grieg ist Halvorsen darüber hinaus nicht nur "seelenverwandt", sondern tatsächlich familiär verknüpft: Halvorsen war mit Griegs Nichte verheiratet. Dennoch gibt es zwischen Grieg und Halvorsen auch bemerkenswerte Unterschiede in der Kompositionsart. Halvorsens Werkverzeichnis (vor kurzem von Øyvin Dybsand sorgfältig zusammengestellt, dem hier für seine Auskunft herzlich gedankt sei) umfasst 171 Kompositionen, doch gerade einmal eine Handvoll davon sind für Klavier solo, die weit überwiegende Mehrzahl sind Orchesterwerke. Während Griegs Kompositionen am Klavier entstehen, denkt Halvorsen beim Komponieren gleich in den Farben des Orchesters. Seine enormen Erfahrungen insbesondere mit den kleinen Theaterensembles erlauben ihm ein facettenreiches Instrumentieren auch mit sparsamsten Mitteln (die Ensemblegröße betrug zeitweilig nur 15 Musiker). Die zahlreichen Schauspielmusiken hat Halvorsen teilweise später für Konzertaufführungen zu Suiten umgearbeitet und für größere Besetzungen arrangiert, damit sie nicht der Vergessenheit anheimfallen.

1913 stellt Halvorsen in Kristiania für die Inszenierung des Schauspiels "Jan Herwitz" von Hans Wiers-Jenssen, das vorwiegend in Bergen spielt, mehrere Musiknummern als Bühnenmusik zusammen, darunter ein Arrangement der Melodie "Udsigter fra Ulriken", einer alten Bergenser Melodie, die quasi als "Stadthymne" auch heute gerne bei öffentlichen Anlässen gespielt wird. Die Melodie geht auf ein altes französisches Menuett zurück, das gelegentlich dem Komponisten Lully zugeschrieben wird. Der nationalromantische Liedtext stammt von dem Geistlichen Johan Nordahl Brun und entstand etwa 1790. Doch erst für eine Neuinszenierung des Schauspiels im Jahr 1921 entschließt sich Halvorsen, diese Melodie zur Grundlage seiner "Bergensiana" als Zwischenaktmusik zu machen. Allerdings kommt das Werk schon der Instrumentation wegen nicht so "zopfig" daher, wie der Untertitel "Variationen im Rokokostil über eine alte Bergenser Weise" vermuten ließe. Nach einer kurzen Einleitung ertönt das Thema in den Streichern, gefolgt von sechs Variationen, die teilweise fast kammermusikalisch gearbeitet sind. In der ersten Variation dominieren die hohen Holzbläser, gefolgt von einem Dialog zwischen Fagott und Kontrabässen, denen sich ein Xylofon dazugesellt. Die dritte Variation gehört der Mandoline, der sich eine durch schnelle Streicherläufe charakterisierte Variation anschließt. Im folgenden nimmt das Werk denn eher symphonische Züge an. Der fünften Variation, Andante religioso, im 4/4 –Takt und in Moll, mit getragenen Tönen vorgebracht und den tiefen Lagen des Orchesters vorbehalten, folgt schließlich eine durch ein Glockenspiel bereicherte, sehr schnelle Variation des gesamten Orchesters, "Contredans" überschrieben , bevor das hymnenartige Finale erreicht wird. Mit Geschick gelingt es Halvorsen, dem eigentlich gar nicht so groß besetzten Orchester nun einen brillanten, voluminösen Klang zu entlocken, der bei öffentlichen Aufführungen in Bergen regelmäßig das Publikum veranlasst, hier aufzustehen und den Text des Liedes mitzusingen- "The Last Night of the Proms" lässt grüßen! Eigentlich könnte das Werk so schließen, doch überlässt Halvorsen schelmisch nun noch einmal kurz seinem Lieblingsinstrument, der Solovioline, das letzte Wort vor dem ruhigen Ausklang.

Die Uraufführung der "Bergensiana" fand am 7. Februar 1921 im Rahmen der oben erwähnten Schauspielaufführung statt, doch schon bald entschloss sich Halvorsen, das sehr effektvolle Werk auch losgelöst von der Theaterbühne aufzuführen und instrumentierte die Partitur für ein etwas größeres Orchester um. In dieser Form wurde es vom Musikverlag Wilhelm Hansen in Kopenhagen publiziert, erschien aber erst 1930. Gewidmet ist es dem Kopenhagener Philharmonischen Orchester.

Wolfgang Eggerking, 2011
Aufführungsmaterial finden Sie bei Hansen, Kopenhagen.

Johan Halvorsen
(b. Drammen, 15 March 1864 – d. Oslo, 4 December 1935)
Bergensiana
Rococo Variations on an Old Bergen Melody

Preface

Though Edvard Grieg may eclipse them all in popularity, the relatively underpopulated country of Norway can boast of an impressive list of distinguished composers known to the musical world at large. We need only mention Svendsen, Sinding, Bull, Nordraak, Grøndahl, and finally Halvorsen, to name only the major nineteenth-century figures
Johan Halvorsen was born in the Norwegian town of Drammen in 1864 and launched his career at the age of roughly fifteen in Kristiania (now Oslo), where he initially trained to become a military musician. But his passion was for the violin – not exactly the most-favored instrument in military music – and he left the army after a year to seek his fortune elsewhere as a violinist in various small ensembles.
In 1884 Halvorsen embarked on his "journeyman years," continuing his music education while playing and teaching the violin. In chronological order, his travels took him to Stockholm, Bergen, Leipzig, Aberdeen, Helsingfors (Helsinki), St. Peters-burg (where he studied violin with Leopold Auer), Berlin, and Liège. In none of these cities, however, did he remain much longer than a year. His life only became more sedentary in 1893 when he was appointed conductor at the oldest national theater in Norway, Bergen's Den Nationale Scene, founded under a different name in 1850 by Ole Bull. By assuming this position Halvorsen effectively put an end to his career as a violinist, but his confrontation with the orchestra now inspired him to venture into the public with his own compositions. Soon there ensued his first theater scores and orchestral works, including the ever-popular Bojarernes Indtogmarsch ("Entry March of the Boyars").
In 1899 Halvorsen switched to the newly founded National Theater in Kristiania (Oslo). Not only did his solid grasp of orchestral color soon make him known beyond Kristiania as a conductor, he now began increasingly to appear in public with his own compositions. For three decades he remained the theater's music director and advanced to become Norway's best-known conductor. These years witnessed the birth of numerous theater scores and several large-scale orchestral works, including three symphonies.
Halvorsen's main musical influences are thought to be Grieg and Svendsen, not least because of the Norwegian folk roots common to the music of all three composers. Though his bonds with Grieg were not only artistic but familial (he married Grieg's niece), there are striking differences in their compositional styles. His catalogue of works (recently compiled in detail by Øyvin Dybsand, to whom the author hereby expresses his thanks for much useful information) includes 171 compositions, of which only a handful are for solo piano, the rest being for orchestra. Whereas Grieg composed at the piano, Halvorsen thought directly in terms of orchestral color. His decades of experience with small theater ensembles made him capable of enticing a wealth of colors from a minimum of resources (at times his pit orchestra had no more than fifteen musicians). Halvorsen later reworked many of his theater scores into suites and arranged them for larger forces so that they would not fall into oblivion.
In 1913 Halvorsen gathered together several pieces as incidental music for a production of Hans Wiers-Jenssen's play Jan Herwitz, which is set primarily in Bergen. Among them was an arrangement of Udsigter fra Ulriken, an old Bergen melody frequently heard even today at official events as a sort of "municipal anthem." The tune derives from an old French minuet occasionally attributed to Jean-Baptiste Lully; the national-romantic words were written some time around 1790 by the clergyman Johan Nordahl Brun. But it was not until a new production was planned for 1921 that Halvorsen resolved to make this tune the basis of his Bergensiana as entr'acte music. If only because of the instrumentation, the piece is not nearly as "antiquated" as its subtitle Rococo Variations on an Old Bergen Melody might imply. After a short introduction we hear a statement of the theme followed by six variations, at times fashioned almost like chamber music. Variation I is dominated by the high woodwinds, while Variation II is a dialogue between the bassoon and the double basses, joined by a xylophone. Variation III is given to the mandolin, followed by a character variation with rapid runs in the strings. From here on the work tends to adopt symphonic traits. Variation V (Andante religioso), in 4/4 time and the minor mode, is given over to sustained notes and the low reaches of the orchestra. It is followed by a very fast variation titled "Contredans," written for full orchestra (garnished with a glockenspiel) and leading to a hymn-like finale. Halvorsen deftly manages to coax, from the rather small orchestra, a brilliant and voluminous sound that regularly causes audiences to stand up and sing along with the theme during public performances in Bergen (shades of the Last Night of the Proms!). Actually the work might end at this point, but Halvorsen impishly allows his favorite instrument, the solo violin, to have the final word before the tranquil conclusion.
The première of Bergensiana took place on 7 February 1921 during the above-mentioned performance of the play. But soon thereafter Halvorsen decided to extract the highly effective piece from the theater and to orchestrate it for a slightly larger orchestra. It was in this form that the work was published by Wilhelm Hansen in Copenhagen, albeit not until 1930. It is dedicated to the Copenhagen Philharmonic Orchestra.
Translation: Bradford Robinson
For performance material please contact Hansen, Copenhagen.

DENISH TRANSLATION

 

ars 1864 – døde i Oslo, 4. desember 1935)

Bergensiana
Rokokkovariasjoner over en gammel bergensk melodi

Spør man musikkinteresserte om en norsk komponist, får man Edvard Grieg til svar. Men det lille Norge har flere komponister å by på: Svendsen, Sinding, Bull, Nordraak, Backer-Grøndahl og sist, men ikke minst Halvorsen, for bare å nevne de viktigste fra det 19. århundre.
Johan Halvorsen ble født i 1864 i Drammen og begynte sin musikalske karriere i en alder av 15 år i Kristiania (idag Oslo), der han først ble utdannet som militærmusiker. Hans forkjærlighet for fiolinen – ikke akkurat det mest brukte instrumentet innen militærmusikken - førte til at Halvorsen forlot hæren etter et år og jobbet videre som fiolinist i ulike små ensembler.
I 1884 startet noen år med en omflakkende tilværelse, hvor han fortsatte sine studier samtidig som han arbeidet som fiolinist og pedagog. I kronologisk rekkefølge var han i Stockholm, Bergen, Leipzig, Aberdeen, Helsingfors (Helsinki), St.Petersburg (her studerte han hos fiolinisten Leopold Auer), Berlin og Lüttich. Oppholdene varte sjelden lengre enn et år.
Først i 1893 bosatte han seg for en lengre tid: Halvorsen ble kapellmester ved " Den nasjonale Scene" i Bergen, Norges eldste nasjonalteater. (Forøvrig grunnlagt av Ole Bull i 1850 under et annet navn.) Halvorsens karriere som fiolinist var så og si over etter at han overtok denne stillingen. Men bruken av orkesteret inspirerte han til å oppføre egne verk. Han komponerte skuespillmusikk og rene orkesterverk som f.eks. "Bojarenes Indtogsmarsch".
I 1899 flyttet Halvorsen til Kristiania (Oslo) og fikk stilling ved det nydannete Nasjonalteateret. Hans sikre sans for klangfarger i orkesteret, samtidig som han oftere oppførte egne verk, gjorde han stadig mer kjent som kapellmester. Halvorsen hadde den musikalske ledelsen ved teateret i 30 år og avanserte til Norges best kjente dirigent. I løpet av denne tiden komponerte han en mengde scenemusikk og flere større orkesterverk, derav tre symfonier.
Halvorsens musikalske forbilder var Grieg og Svendsen, ikke minst på grunn av deres felles bruk av den norske folkemusikken. Halvorsen og Grieg var ikke bare "sjelevenner", men også i slekt med hverandre: Halvorsen var gift med Griegs niese. Allikevel finnes det forskjeller i måten å komponere på. Halvorsens verkregister ( nøye utarebeidet og utgitt for kort tid siden av Øyvin Dybsand, som herved takkes oppriktig for god informasjon) omfatter 171 verk, men bare en håndfull av dem er for piano solo, de aller fleste er for orkester. Griegs verker oppstod ved pianoet, Halvorsen derimot hadde orkesterklangen for øret mens han komponerte. Hans enorme erfaring særlig med små teaterensembler, gav han muligheten til en flersidig instrumentering til tross for små midler (størrelsen på ensemblet var til tider bare på 15 musikere). For å hindre at scenemusikken skulle bli glemt, omarbeidet Halvorsen senere store deler av denne til suiter for større besetning til konsertbruk.
I 1913 ble Hans Wiers-Jenssens skuespill "Jan Herwitz" (med handling fra Bergen) satt på spilleplanen i Kristiania, og Halvorsen satte sammen flere musikalske numre som scenemusikk. Et av stykkene var et arrangement av melodien "Udsigter fra Ulriken", en gammel bergenssang som i dag er kjent som Bergens bysang. Den blir fortsatt spilt ved offentlige anledninger. Melodien er en gammel fransk menuett som noen ganger blir tilskrevet komponisten Lully. Den nasjonalromantiske teksten ble skrevet av biskop Johan Nordahl Brun på 1790-tallet. "Jan Herwitz" ble nyoppsatt i 1921 og først da bestemte Halvorsen seg for å gi denne melodien grunnlaget for hans "Bergensiana" som mellomaktsmusikk. Verkets instrumentasjon gjenspeiler imidlertid ikke det "gammeldagse" som undertittelen antyder: " Rokokkovariasjoner over en gammel bergensk melodi".
Etter en kort innledning kommer temaet hos strykerne etterfulgt av 6 variasjoner som nesten er i kammermusikalsk stil. I den første variasjonen dominerer de lyse treblåsinstrumentene etterfulgt av en dialog mellom fagott og kontrabass. En xylofon spiller også med. I den tredje variasjonen er mandolinen det viktigste instrumentet. Deretter følger en variasjon med raske løp hos strykerne. De siste to variasjonene er mer i symfonisk stil: Den femte delen er en Andante religioso i 4/4-takt og i moll med langtrukne toner i de dype registrene. Den siste delen er en hurtig variasjon, en Contredans, for hele orkesteret med klokkespill som ekstra effekt. Finalen på verket er mer lik en hymne. Tiltross for at orkesteret ikke er særlig stort, greier Halvorsen å lokke fram en brilliant og volominøs klang. Når verket blir oppført, reiser folk seg og synger med. En sammenligning med "The last night of the Promps" ligger mer enn nære! Egentlig kunne verket ha sluttet slik, men Halvorsen lar sitt yndlingsinstrument-solofiolinen- få si noen takter før det hele klinger rolig ut.
Premieren på "Bergensiana" ble avholdt den 7.februar 1921 under den ovenfor nevnte oppføringen. Men ikke lenge etter bestemte Halvorsen seg for å oppføre dette effektfulle verket også utenfor scenen og skrev om partituret for et større orkester. Denne utgaven ble utgitt av Musikkforlaget Wilhelm Hansen i København i 1930. Verket er tilegnet det filharmoniske Orkester i København.

Oversettelse: Marit Wangensteen